Innholdsfortegnelse:

Hvordan Idealene For Kvinnelig Skjønnhet Endret Seg Fra Det 15. Til Det 20. århundre
Hvordan Idealene For Kvinnelig Skjønnhet Endret Seg Fra Det 15. Til Det 20. århundre

Video: Hvordan Idealene For Kvinnelig Skjønnhet Endret Seg Fra Det 15. Til Det 20. århundre

Video: Hvordan Idealene For Kvinnelig Skjønnhet Endret Seg Fra Det 15. Til Det 20. århundre
Video: Израиль | Источник в Иудейской пустыне 2024, Mars
Anonim

Hva betydde det å være vakker i middelalderen? Hva har Rubens 'malerier og moderne pluss størrelsesmodeller til felles? På hvilket tidspunkt i menneskets historie satte kvinner sin innsats ikke på skjønnhet, men på frihet? Anastasia Postrigai, kunstkritiker, grunnlegger av @op_pop_art skole for populær kunst og forfatter av boken Falling in Love with Art: From Rembrandt til Andy Warhol, vil svare på disse spørsmålene i sin vanlige spalte for bazaar.ru. Sammen med spaltisten vår prøver vi å spore gjennom berømte kunstneres ikoniske verk hvordan idealene om kvinnelig utseende har endret seg gjennom de lange århundrene i det siste årtusenet.

XV århundre

"Christina Pizanskaya og sønnen hennes"
"Christina Pizanskaya og sønnen hennes"

I den fjerne middelalderen ble kroppen oppfattet som et tilfelle for sjelen, og det ble ansett som en synd å demonstrere skjønnheten i denne saken. Under tette, tett lukkede klær var det vanskelig å se hvordan den valgte ble brettet. Det gjorde ikke noe, skjønt: hovedkriteriet for skjønnhet var … hud! Forferdelige sykdommer etterlot flekker ikke bare på henne, men også på den kvinnelige fremtiden. Derfor drakk de vann, som de sier, fra ansiktet - helst rent, uberørt av alle slags middelalderske infeksjoner. Og poenget her er slett ikke innen estetikk: slik beregnet menn jenter som kunne føde sunne arvinger.

XVI århundre

Raphael "The Lady with the Unicorn" (1506)
Raphael "The Lady with the Unicorn" (1506)

I renessansen ble alt som så sunt ansett som ideelt. Derfor var ikke skjønnhetene tynne eller tykke, men alltid med skrånende skuldre og litt merkbar mage. Moten for lys hud har ikke forsvunnet hvor som helst: Nå er den viktigste fienden av kvinnelig skjønnhet blitt erklært solbrun - et tegn på ugyldig opprinnelse. De som elsker å sole seg i solen, risikerte ikke bare deres utseende og utsikter til ekteskap, men også deres liv: kosmetikk vi var vant til eksisterte ikke, og alt som kunne bleke huden inneholdt dødelig bly.

17. århundre

Peter Paul Rubens "The Three Graces" (1634)
Peter Paul Rubens "The Three Graces" (1634)

På 1600-tallet hadde skjønnhetsidealene nådd pluss størrelse. Den store Rubens i hele sin karriere, ser det ut til, har ikke skrevet en eneste tynn kvinne - og vi kaller fortsatt puffete skjønnheter for "Rubensian". Det må ha vært en god tid da cellulitter ikke var en grunn til fordømmelse og grusomme vitser, men et tegn på et "godt matet" liv og skjønnhet.

XVIII århundre

Francois Boucher "Portrait of Madame de Pompadour" (1756)
Francois Boucher "Portrait of Madame de Pompadour" (1756)

100 år etter Rubens bestemte damene seg for at det ikke er noe vakrere enn ungdom, med sine rosa kinn, tynn midje og små ben. Derfor steg rødme, stramme korsetter og sko med en buet hæl den fasjonable sokkelen. Antrekkene begynte å ligne kaker med pisket krem og kremeroser, og de virkelige kokettene var skjult bak denne bevisste innredningen - for dem var "naturlig" synonymt med ordet "stygg".

Tidlig på 1800-tallet

Jacques-Louis David "Portrait of Madame Recamier" (1800)
Jacques-Louis David "Portrait of Madame Recamier" (1800)

Men på begynnelsen av 1700- og 1800-tallet skjedde det noe rart: kvinner forlot plutselig det en gang nødvendige, men faktisk helt umenneskelige garderobeartikelen - et korsett. Mote kvinner ble inspirert av antikkenes idealer, og gamle damer kunne ikke engang forestille seg at klær nådeløst kunne presse ribbeina - dette er unaturlig! Derfor hadde samtiden til Napoleon Bonaparte en fantastisk ære: de ble forelsket i skjønnheter som var fri fra moteens stålfavn.

Men flere år har gått - og mote har vunnet sin rett til å gjøre hva som helst med en kvinnes silhuett, til tross for de første dataene.

1800-tallet

Karl Bryullov "Portrett av M. Beck med datteren" (1840)
Karl Bryullov "Portrett av M. Beck med datteren" (1840)

I kunstneren Karl Bryullovs tid ble romantiske natur ansett som de første skjønnhetene. De hadde alltid på seg et korsett, sanset sanselig for skuldrene og krøllet lekne krøller ved templene, og ved ballene viftet de seg svakt, satte et drømmende blikk og skjøt glødende blikk på kjekke herrer.

Tidlig på 1900-tallet

Daughters of Asher and Mrs. Wertheimer av John Sargent (1901)
Daughters of Asher and Mrs. Wertheimer av John Sargent (1901)

I den ideelle kvinnelige silhuetten på begynnelsen av 1900-tallet gjettes linjer som et halvt århundre senere vil bli et trekk ved Marilyn Monroe: en frodig byste, tynn midje, ekspressive hofter - en billett til rekkene av skjønnheter. Det var en tid med intens kvinnelighet, hvor fremgangen kom på hælene. Og mens damene snoet opp korsettene igjen, fant en veldig talentfull mann ut hvordan han skulle bli kvitt denne plagen fra modernitetens dampbåt. Mannen var motedesigner Paul Poiret, og han viste verden at kvinners kjoler kan kuttes på samme måte som herreskjorter: løst og i henhold til en naturlig figur.

XX århundre

Tamara Lempicka "Selvportrett i grønt" Bugatti "(1929)
Tamara Lempicka "Selvportrett i grønt" Bugatti "(1929)

Poirets ideer ble plukket opp av boblebadet i historien: Første verdenskrig fikk kvinner til å glemme skjønnheten og huske bekvemmeligheten. Men krigen var over, og jeg ønsket ikke å gå tilbake til de gamle idealene. Eraen av "The Great Gatsby" ga oss en ny type kvinnelighet: drengaktig ondskapsfull, lys, gratis. Klappjentene klippet håret kort, beveget seg raskt, levde raskt.

Men dette idealet ble den siste store mynten i sparegrisen av skjønnhetsstandarder: I løpet av de siste hundre årene har det ikke blitt oppfunnet noe nytt i kravene til kvinnelig utseende. Marilyn Monroe vil bli ansett som en skjønnhet, og på begynnelsen av 1900-tallet ville Edie Sedgwick, museet til Andy Warhol, bli den ideelle heltinnen til Fitzgerald, og moderne pluss størrelsesmodeller ber om Rubens 'malerier. Historien ser ut til å prøve å antyde oss: du kan ikke følge med det ideelle, og i skarpe svinger kan du savne det viktigste - deg selv og din unike skjønnhet.

Anbefalt: